Hei, kjære person Det var en gang jeg var i ditt sted - jeg lette etter en psykolog også. Dette skjedde i mitt 3. år (jeg gikk på college for å studere som psykolog for å få flere muligheter i arbeidet mitt). Psykologyrket virket for meg mer interessant, mer kreativt enn mitt, og så leste jeg i en lærebok at psykologer som selv var klienter viser seg å være mer forståelsesfulle, mer følsomme overfor sine egne klienter (enn de som ikke hadde slike erfaring). På den tiden var det få psykologer, det fantes ikke Internett, informasjon om dem var kun fra OBS (en kvinne sa)). I tillegg ønsket jeg å hjelpe mennesker på det dypeste nivået (til og med til å endre temperament), og bare psykoanalytikere kunne gjøre dette, så jeg trengte en psykolog fra en bestemt psykoterapeutisk skole. Og i en av de private klinikkene fant jeg en psykolog som beskjeftiget seg med psykodynamikk (arvingen av psykoanalysen, dens moderne form, så innrømmet hun for meg at de første fem øktene på kontoret var en slik spenning at selv om du henger en øks, Jeg tålte slike spenninger - jeg har tross alt satt Målet vårt er å tåle det som trengs! Og i et helt år gikk jeg først en gang, og så to ganger i uken. Etter omtrent tre måneder innså jeg at jeg trengte terapi ikke bare for mine fremtidige klienter – men om jeg fortsatt vil gjøre dette er ukjent? Terapi begynte å gi meg muligheten til å leve bedre hver dag. Selv om alt var bra med meg på den tiden (kone, datter, jeg jobbet som leder for en byggeorganisasjon i utvikling og eide halvparten av den). Men i terapi begynte jeg å forstå meg selv mer (selv om jeg før det var sikker på at jeg kjente meg selv veldig godt) og det ble lettere for meg å forstå andre mennesker, forstå dem raskere og finne et felles språk raskere, selv om kl. samtidig måtte jeg forsvare mine interesser og synspunkter. Det var da jeg bestemte meg for å gå to ganger i uken - for å få mer ut av terapi (og jeg planla å gå et helt år, jeg husker hvor sint jeg var på psykologen da jeg måtte vente utover den avtalte tiden -). fordi jeg ikke kunne telle hvert minutt - bedriften fungerte, folk måtte fullføre oppgaver for å få lønn... Som et resultat av terapi taklet jeg mange uklarheter og misforståelser, bl.a. - bestemte seg for å bli kun psykolog - uten ekstra virksomhet. Fordi jeg innså at under økter kan du ikke tenke på to ting samtidig, du må enten tenke på klienter, løsninger på deres problemer eller på din egen virksomhet. Nå hjelper forretnings- og ledelseserfaring meg mye i arbeidet med mine klienters problemer knyttet til arbeid og inntjening (og for underordnede - hvordan bygge relasjoner med overordnede, og for ledere - hvordan samhandle med underordnede). Å kjenne til elektrisitetslovene hjelper også, siden nervesystemet og hjernen vårt i hovedsak også er et elektrisk system (som en datamaskin) Generelt - gitt alt som skjedde med meg i terapi, laget jeg en regel for meg selv - ikke å underkaste min egen klienter til negative opplevelser, spesielt - forsinkelser (det vil være nok av dem uten dette, som skjer i terapien til enhver person). Jeg tenker mye på hvordan jeg kan hjelpe hver person som søker - ved første og hver påfølgende konsultasjon (så vel som til de som kommer rett til terapi) og jeg respekterer ekstremt den personen som har bestemt seg for en slik prosess - fordi det krever reell mot! Nå forstår jeg at ekte mot ikke ligger i å vifte med knyttnevene, men i å innrømme problemet og uttrykke ønsket om å få hjelp fra en spesialist til å løse slike problemer. Hver person har muligheten til selvstendig å løse sine nye problemer, men når det ikke løser seg av seg selv eller en person får feil resultat når de løser det, noe som hjelper ham, kan han igjen gjøre nye forsøk og kaste bort tid eller snu til profesjonelle spesialister for disse problemene. Tross alt bør alle bry seg om sine egne saker - du jobber og...