La oss først gjøre et eksperiment: lukk det ene øyet og trykk forsiktig pekefingeren på øyeeplet til det andre øyet. Selv om du sitter stille, vil mange føle at verden skjelver. Det er lett å føle seg svimmel. Dette enkle eksperimentet viser at vår oppfatning av den ytre verden faktisk er skapt av synsprosessen i hjernen vår og andre sensoriske prosesser. Det vi opplever er ikke selve verden, men en konstruksjon av hjernen vår: verden for oss. Denne designen er ekstremt effektiv: for eksempel fremstår verden stille selv når vi snur hodet, selv om bildet på netthinnen endres raskt. Det visuelle bildet vi oppfatter er skreddersydd til våre behov. For eksempel, når vi ser på et objekt, oppfatter vi det som å ha konturer. Konturene er imidlertid ikke tilstede i lyset som treffer netthinnen, men er et tillegg skapt tidlig i den visuelle prosessen. Det er en vanlig oppfatning at den visuelle prosessen fungerer som et kamera. Det er imidlertid lett å vise at dette ikke stemmer. For eksempel, når vi ser på noe, føler vi at alt er ganske skarpt. Men i virkeligheten er bare to vinkelgrader av synsfeltet akutte, omtrent to fingre i armlengdes avstand; i periferien ser vi ting uskarpe, der det er vanskeligere for oss å oppfatte farger. Men hver gang vi ser på noe, blir det skarpt, og derfor har vi en illusjon om at hele synsfeltet er skarpt. En annen illusjon er at vi ikke oppfatter noen hull i synsfeltet vårt. Men det er et område av netthinnen som ikke har reseptorer; En blind flekk betyr at det er en del av synsfeltet der vi ikke kan se noe. Dette kan være en mulig forklaring på hvorfor vi noen ganger savner ting i verden rundt oss når vi tror vi har sett. Å se og ikke se er ofte årsaken til trafikkulykker. Hvis min oppfatning av verden er en illusjon, hvordan ser verden egentlig ut? Det ser ikke ut som noe i det hele tatt. Det er ingenting som kan ses, høres, luktes eller føles med mindre det er en hjerne som skaper opplevelsen. Naturen i seg selv er fargeløs, lydløs og luktfri; det er rett og slett materiens bevegelse. Sansene våre gir den innhold Hjernen er ikke en passiv mottaker av bilder og lyder fra verden rundt oss. Han leter aktivt etter mønstre og tolker verden rundt seg. Vår oppfatning av kroppen er også en konstruksjon basert på tilbakemeldinger fra sansene. Hjernen forbedrer seg ikke bare, den oppfinner også. Prøv å krysse langfingeren med pekefingeren, og kjenn så på nesetippen. Føles som om du har to neser. Forklaringen er at utsiden av langfingeren vanligvis ikke berører det samme objektet som innsiden av pekefingeren, noe som gjør at hjernen skaper oppfatningen av to objekter. La oss fortsette med illusjonseksperimentene våre. Stå ved siden av en annen person, plasser høyre pekefinger på den andres nese og lukk øynene. Be så den tredje personen bevege pekefingeren sakte opp og ned på nesen mens du holder høyre pekefinger og beveger den synkronisert over den andre personens nese. Etter en stund vil du føle at du har en veldig lang nese. Fordi bevegelsene er samtidige, antar hjernen din at det pekefingeren din føler er på samme sted som det nesen din føler, og skaper en illusjon av en lang nese. Som et resultat oppfatter du ikke kroppen direkte, men en virtuell kropp skapt av hjernen din, akkurat som du ser en konstruert verden i stedet for den virkelige Et lignende fenomen kan oppstå hos mennesker med såkalte fantomlemmer. Et fantomlem betyr at du etter en amputasjon kjenner en arm eller et ben som ikke lenger er der. Selve fantomlemmet er et resultat av at kroppsmodellen fortsetter å simulere en arm eller et ben som en del av kroppen, til tross for mangelen på reell tilbakemelding fra?