Fra forfatteren: Dette er ikke en artikkel, men en litterær historie. Jeg forteller ofte denne historien når jeg jobber med barn. Hun motiverer dem veldig godt. Historien kan brukes i praksisen til en barne- og ungdomspsykolog. Denne fantastiske historien skjedde i en liten by, hvis navn vi helst vil skjule. Den forteller om to tolv år gamle gutter, og det skjedde ganske nylig. Det hele startet da Umar og Idris bestemte seg for å ta en tur i utkanten av byen en tidlig vårdag. Det var en fridag, så de kunne gå uten å tenke på leksjoner. Gutta bodde ikke så langt fra utkanten av byen og dro derfor ofte til det nærliggende skogsbeltet. Det var ikke i det hele tatt skummelt og ganske overfylt sted. Det var alltid mange ferierende der, og litt lenger unna, nær elva, på den bygde demningen kunne man alltid møte fiskere. Ikke langt unna var det et lite hus med lavt gjerde. Dette huset vakte oppsikt fordi det sto adskilt fra alle andre, og alle visste at vekteren fra demningen bodde i det. Alle kjente og respekterte ham som en anstendig, snill og ærlig person. Vekteren het bestefar Ahmad. Han var ikke ensom, men tvert imot kom barna og barnebarna ofte for å se ham, og gården var nesten alltid full av gjester. Slik har det nesten alltid vært, men ikke i dag. Tilsynelatende bestemte barnebarna og barna seg for å bruke tiden sin annerledes denne helgen. Og så befant våre venner seg ved demningen blant fiskerne. Guttene var alltid nysgjerrige på å se dem fange fisk. Så denne gangen, støttet på rekkverket, fulgte gutta nøye med på flottørene. De la ikke engang merke til hvordan bestefar Ahmad nærmet seg dem. «Assalamualaikum,» hilste han på guttene. «Vaalaikumassalam, bestefar Ahmad,» svarte guttene. – Hvorfor står du her og kjeder deg, er det egentlig ingenting å gjøre? – spurte vaktmannen «Nei, vi er sånn...» svarte Umar. "Vi ser bare hvordan de fanger fisk." De snakket sånn i omtrent ti minutter. Den gamle fortalte oss hvorfor demningen var nødvendig og hvor viktig det var å overvåke vannstanden i elva. Og guttene delte sine inntrykk av hvordan en fisker klarte å trekke ut en stor fisk. – Vil du at jeg skal gi deg sykler? - sa vaktmannen plutselig. "Barnebarna mine tar dem ikke lenger uansett, de har tydeligvis blitt voksne." - Vi vil!!! – utbrøt vennene nesten enstemmig. "Så bli med meg, de er rett i låven," foreslo den gamle mannen. Det var en ganske kort spasertur fra demningen til vaktmannens hus, men det virket for gutta som om de hadde gått en hel kilometer, de var så ivrige etter å ri. Etter å ha kommet til huset, inviterte vaktmannen sine ledsagere til å vente utenfor. Det var ingen grense for gleden til Umar og Idris da bestefar Ahmad et minutt senere dukket opp og trillet to sykler. Det kan ikke sies at de var nye, men jeg kunne ikke engang kalle dem gamle. De var samme modell, men de ble kjennetegnet ved farge: den ene var grønn og den andre var blå. – Grønt er mitt! – Idris ropte og bestemte umiddelbart hvem som skulle få hva. "Her, ta dem, nå er de dine," sa den gamle, "fortell foreldrene dine at jeg ga dem til deg." Idris tok en grønn sykkel for seg selv, og Umar fikk en blå. Guttene takket lenge den gamle, hvoretter de bestemte seg for umiddelbart å sykle hjem på syklene. Så snart de la i vei, bleknet gleden til Idris umiddelbart. Det viste seg at sykkelen han hadde valgt så raskt var defekt. Nei, han var ikke feil i ordets fulle forstand. Du kunne sykle på den, men den var veldig, veldig trang. Det tok mye krefter å skru på pedalene. Umars sykkel er en helt annen sak. Den var lett å håndtere og en sann fornøyelse å sykle. "Vent," Idris stoppet, "jeg kan ikke kjøre normalt, jeg er veldig stram, la oss endre." "Men du selv ropte at din er grønn, nå er det for sent å endre noe," svarte Umar ham. "Det er ikke for sent, jeg visste ikke, det er så uærlig," begynte Idris å innvende, "enten endrer vi oss, eller så blir jeg ikke venn med deg." De kranglet en kort stund, men til slutt ga Umar etter. Han syntes ikke sykkelen var en så viktig ting å slåss om.med en venn. Og, tenkte han, det kan nok fikses, og det er ikke så viktig. De byttet sykler og fortsatte veien. Da forsto Umar hvorfor Idris kranglet så rasende. Det viste seg at det ikke er en fornøyelse å kjøre et slikt kjøretøy. Etter å ha kommet hjem og fortalt foreldrene alt, bestemte Umar seg for å begynne å reparere den nye bilen sin. Han tok fra hverandre bakhjulet, smurte alt innvendig og satte det sammen igjen. Til hans ubehagelige overraskelse løste ikke dette problemet - sykkelen forble fortsatt veldig stram. Uansett hvem som tok på seg reparasjonen, ble resultatet det samme. Til slutt bestemte alle seg for at dette var en slags produksjonsfeil, og det var umulig å fikse det. Etter å ha problemer med å akseptere det faktum at sykkelen ikke kunne repareres, bestemte Umar seg for å sykle den som den var. Hver dag gikk hun og Idris en tur rundt blokken. Ved å sykle dag etter dag ble Umar vant til å takle en trang sykkel og led ikke lenger så mye. Selv om han ble fortere sliten enn vennen, holdt han tritt med ham. Så gikk våren og sommeren begynte. Heltene våre syklet ikke bare, de studerte også godt. Og Umar elsket også å lese, og ikke bare bøker, men også lokalaviser. Og i en av dem så han en kunngjøring om at det i midten av juli skulle arrangeres en sykkelkonkurranse blant gutter i byen deres. Det ble spesielt bemerket at barn i alderen elleve til fjorten år fikk være med. Og heltene våre var bare tretten. Umar informerte vennen sin om dette, og de begynte å forberede seg. Til å begynne med tok gutta kontakt med organisasjonskomiteen for å bli med på deltakerlisten. Hver dag dro de på sykkeltur og prøvde å sykle mer enn dagen før. På halvannen måned doblet de nesten distansen, og dette ga dem en stor vinnersjanse. I tillegg var de veldig nysgjerrige på hva som skulle bli hovedpremien. Alt som var kjent om det var at det var en hyggelig overraskelse. Og så nærmet konkurransedagen seg. Vennene sto opp tidlig om morgenen og syklet til byens stadion. Da de kom til stedet, fikk de vite at registreringen nettopp hadde begynt. Overraskende nok bestemte ikke så få tenåringer seg for å delta i konkurransen, eller rettere sagt, det var omtrent hundre av dem. Allerede på stedet fant de ut at konkurransen ville bli arrangert i flere etapper: I hvert løp ville det være ti personer. Og vinneren blir den som fullfører ti runder rundt stadion på raskest tid. De lærte også at hver sirkel er lik en halv kilometer, det vil si at i ti sirkler må de tilbakelegge en avstand på fem kilometer. Dette var en avstand nesten lik den som Umar og Idris tilbakela på sykkelturene sine. De fant også ut at de ikke måtte sykle på sine egne sykler, men på de som var spesielt tatt med til konkurransen. Dette var rettferdig, siden noen av guttene hadde sportssykler, som på mange måter var overlegne bilene til andre gutter. Fra listen som ble lagt ut, fikk gutta vite at Idris var på topp ti, og Umar var på niende. Og slik begynte konkurransen. Topp ti startet og nedtellingen begynte. Under sykkelturen viste det seg at ikke alle gutter kunne sykle alle ti rundene uten å stoppe. Noen ga opp på den femte, og andre på den nest siste. Vi måtte vente lenge på tur, men det kom. Etternavnet til Idris ble annonsert, og han gikk ut på stadionlinjen. Umar ønsket ham lykke til og tålmodighet. Idris kjempet hardt for seieren og tok ledelsen allerede på åttende runde. Han forsto at for å vinne trengte han ikke bare å komme foran ni konkurrenter, men vise det beste resultatet på tid. På den tiende runden begynte kreftene å forlate ham, men Idris klarte likevel å komme først i mål. Etter å ha fullført løpet, dro han knapt med føttene og gikk til vennen sin. Etter å ha satt seg på en benk, begynte vennene å vente på Umars tur. Vi trengte ikke å vente for lenge, og da ble Umars navn annonsert gjennom en megafon. Idris ønsket ham lykke til og håndhilste. Så fort Umar satte seg på sykkelen kjente han at det var veldig lett, og etter at starten var annonsert og alle stormet frem, kjente gleden hans ingen grenser. Det hadde han allerede glemt.