Jeg ønsket eksklusivitet, men fikk ekskludering Dette skjer når det viktigste i verden er å bli den aller beste... den beste, vakre, smarte, vellykkede, elskede. Da må du gjøre alt perfekt, vise deg selv bare fra den beste siden, alltid være munter, vittig, velstelt, med en ideell figur. Er det mulig å alltid være slik? Er det mulig å ikke bli lei av et slikt indre press på seg selv? Svaret er åpenbart, men hvor ubehagelig det er... å skille seg av med et idealbilde kan være så smertefullt. Og så, for å gi oss selv i det minste en liten pause fra forpliktelser eller ikke ønsker å vise oss som ikke gode/vakre/smarte nok osv., begynner vi å unngå kommunikasjon. Vi stenger oss for folk, vi kan avlyse et møte eller til og med bestemme at andre ikke trenger oss som vi er. Slik gjør tørsten etter eksklusivitet oss ekskludert. Vi ekskluderer oss selv fra andre menneskers liv og ofte fra våre egne. Eksklusivitet skulle være en garanti for at vi alltid ville bli elsket og utvalgt. Det er skummelt å tillate seg selv en liten bit av ufullkommenhet, ikke å være original og generelt bare være, uten å kontrollere deg selv, uten å sjekke hver bevegelse og setning. Det er skummelt fordi det er sårbart. Og sårbarhet er usikkerhet, tap av støtte basert på kontroll. Det er bedre å ikke være sammen med noen enn å være sårbar og tillate selv den minste sjanse for å bli såret av andre. Idealitet, eksklusivitet er selve avstanden som det er trygt å manifestere seg fra, la dem beundre og idolisere, uansett om det er tomhet og bitterhet av ensomhet inni seg. La dem beundre og strebe etter å være som deg, la dem drømme om å erobre, la dem misunne... la... så søtt at du kan lulle deg selv i søvn med disse talene. La... la... la...å, men av en eller annen grunn gjør det fortsatt vondt, det er fortsatt trist... la... men det er trygt... Hva er sluttresultatet harme, for uansett hvor hardt du prøver, kan du ikke oppnå idealet. Unntak ser ut til å bevise for oss at: «her, se! INGEN trenger deg sånn! Alle har snudd ryggen til deg!» men ofte legger vi ikke merke til at vi selv vender oss bort og blir ekskludert.