Hei! Det er to sider ved ekteskapet. Den ene kalles å ha en mann, og den andre kalles å være en kone. De er kvalitativt forskjellige å ha en mann er å bruke ham som en funksjon. Som, hun kjøpte den, la ham nå elske den. Ansvaret er minimalt. Han elsker det dårlig - truer med utskifting. Liker den fortsatt ikke godt - bytt den ut. Den ervervede mannen må. Alle. Punktum. MÅ. Og hva alle bør bestemme etter deres behov. Klarer du ikke? Vel, du vet hva du skal gjøre. I en viss alder har en slik modell rett til å eksistere. Dette er alderen da vi vil ha alt. Et bilde, en kurv, en papp, en mann, barn. Vi ønsker å ha alle. Og samtidig tenker vi lite: "Hvordan skal jeg være for å ha alt dette?" et forhold, du må være noen. Hvis vi ønsker å fortsette relasjoner som opprinnelig ble bygget på forbrukerprinsipper, må vi vokse til å bli. Hvis vi ønsker å bygge nye relasjoner, må vi igjen gi opp ønsket om å eie Å være en kone er en indre tilstand. Dette er en måte å tenke på, en holdning til en mann og til livet på en bestemt måte. Det er en sinnstilstand. Og her er det. For å være en kone må du først lære å være deg selv. Bestem deg selv, klekke ut, separer, forstå hvor "jeg" er og hvor "ikke-jeg" er, hva du vil ha, hva du trenger. For å forstå, må du være noens kone? For å unngå å bruke partneren din som en rekvisitt for din egen betydning. For ikke å oppløses i partneren din. Å elske, og ikke å bruke, kommer jeg på denne analogien: et barn bruker først moren sin, lærer så å si "jeg" og skiller seg fra henne, og bestemmer seg så for hvem han skal være (en astronaut, en ballerina, en brannmann. ). Men å lære å være seg selv er ikke veldig bra. Jeg vil til og med si ubehagelig. Men fruktene av slikt arbeid er veldig fristende. Hvis du er klar til å starte, er dette stedet for deg. Vennlig hilsen Yulia Minakova.