Barnesentrert leketerapi. Utgivelsesår og bladnummer: 2007, nr. 4 Forfatter: Landreth G.L. / Sweeney D.S. Kommentar: Kapittel fra boken redigert av G.L. Landreth "New Directions in Play Therapy," utgitt av Cogito Center Publishing House (2007). Leketerapi er, som barndommen selv, en reise, en spennende utforskningsprosess der terapeuten er så heldig å delta. Det er innenfor dette partnerskapet eller lignende system av relasjoner at barn i smerte opplever helbredelse og forståelse av sitt eget jeg. Noen av dem gjør denne reisen i et personlig forhold til terapeuten, og andre sammen med terapeuten og andre barn sentrert om barn er virkelig en oppdagelsesreise ettersom barn oppdager i seg selv ressursene for problemløsning og helbredelse. Den psykoterapeutiske tilnærmingen, utviklet av Carl Rogers (1951) og tilpasset av Virginia Axline (1957) for rådgivning av barn, er basert på å skape et miljø av permissiveness som fremmer personlig vekst og lar barnet realisere sitt fulle potensial. Leketerapeuten er ikke interessert i barnets problem, men i barnet selv. For ham er det ikke terapien som bestemmer resepten, men resepten som bestemmer terapien. Leketerapeuten konsentrerer seg ikke om å organisere den terapeutiske prosessen, men i tillit til barnets indre styrker streber han etter å lette utviklingen av situasjonen som oppstår i lekterapien. Det er en oppdagelsesreise og utforskning av selvet. Terapeuten som gjennomfører barnesentrerte leketerapigrupper må være godt trent i både gruppe- og leketerapi. Disse ferdighetene forblir imidlertid sekundære til lekterapeutens holdning som definert av Landreth og Sweeney (1997): «Barnesentrert leketerapi er ikke kappen som leketerapeuten tar på seg når han går inn i lekerommet, og tar den av seg.» drar derfra; snarere er det en filosofi som former holdningene og oppførselen til en person hvis liv tilbringes i forhold til barn. Dette er på den ene siden grunntanken om at barnet iboende har et ønske om vekst og modning, og på den andre en dyp og vedvarende tro på barnets evne til konstruktiv selvledelse. Barnesentrert gruppelekterapi er et komplekst psykoterapeutisk system, og ikke bare anvendelse av flere teknikker for å bygge relasjoner» (s. 17). BARNESENTRERT TEORI Barnesentrert lekterapi er basert på de teoretiske konstruksjonene av klientsentrert terapi. utviklet av Carl Rogers (Rogers, 1951). Disse konstruksjonene ble brukt av Rogers' student og kollega Virginia Exline i leketerapi med barn. Den barnesentrerte tilnærmingen til leketerapi bygger på det samme prinsippet som klientsentrert terapi er bygget på: Hovedsaken er ikke å handle, men rett og slett å være der for barnet. Dette er ikke så mye en reparasjonsprosess som en dannelsesprosess. Rogers (1986) oppsummerer essensen av tilnærmingen slik: «Den klientsentrerte tilnærmingen er derfor primært en væremåte som kommer til uttrykk i holdninger og handlinger som skaper en atmosfære som bidrar til personlig vekst. Det er mer en grunnleggende filosofi enn bare en teknikk eller metode. Det hjelper en person til å fritt utvikle evnene som er iboende i ham og stimulerer konstruktive endringer i andre. Denne filosofien gir en person styrke, som han, som erfaringen viser, streber etter å bruke til transformasjoner både personlig og sosialt» (s. 199) Det er denne konstruktive tendensen, som ligger i alle mennesker – og generelt sett i alt levende - ligger til grunn for en barnesentrert tilnærming til barnepsykoterapi. Den barnesentrerte teorien om personlighetsstruktur er basert på tre hovedkonstruksjoner: organismen (eller personen),det fenomenale feltet og selvet (Rogers, 1951). Organisme Organismen er hele barnet, slik det ser seg selv: tankene, følelsene, handlingene, så vel som fysiske egenskaper. Siden en person alltid er i utviklingsprosessen, er et barn "et komplett organisert system, en endring i en del av dette kan føre til endringer i enhver annen" (Rogers, 1951, s. 487). Prosessen med barns utvikling vektlegges fordi hvert barn «eksisterer i en stadig skiftende opplevelsesverden som det er sentrum for» (s. 483). Barn samhandler med og reagerer på denne stadig skiftende verden av sin egen erfaring. Det er således en kontinuerlig dynamisk intrapersonlig interaksjon der hvert barn (organisme), som et integrert system, streber etter å aktualisere I. Landreth og Sweeney (Landreth, Sweeney, 1997) hevder at dynamikken i denne levende prosessen skaper muligheter for bevegelse mot dannelsen av en positivt fungerende personlighet, mot positiv vekst og forbedring, mot uavhengighet, modenhet og selvoppdagelse. I denne prosessen er barnets atferd rettet mot et spesifikt mål: det søker å tilfredsstille sine egne behov som oppstår i et unikt fenomenalt felt, som er virkeligheten for akkurat dette barnet (Landreth, 1991) Fenomenfeltet representerer alt som skjer med organismen i en bestemt tidsperiode - på et bevisst eller ubevisst nivå, både eksternt og internt, inkludert sansninger, tanker, følelser og handlinger. I hovedsak er det fenomenale feltet en intern standard, et grunnlag for et verdensbilde; med andre ord, virkeligheten for barnet er hans subjektive forståelse av hva som skjer. Dette gjør at vi kan utlede grunnregelen for barnesentrert leketerapi: hvis vi ønsker å forstå barnet og dets atferd, må vi forstå dets måte å oppfatte virkeligheten på. Dermed er det som befinner seg i barnets fenomenale felt viktigere enn hendelsene som faktisk forekommer. Styrken til følelsene et barn opplever avhenger av hvor viktig atferd er rettet mot å bevare og vedlikeholde kroppen. Rogers (1951) foreslo at «essensen av atferd er organismens orientering mot å oppnå et mål – tilfredsstillelse av behov som oppstår i det fenomenale feltet» (s. 491). Virkeligheten bestemmes altså individuelt og subjektivt. Dette konseptet er sentralt i barnesentrert leketerapi. Atferden til ethvert barn eller gruppe barn kan bare forstås ved å se på dem gjennom et barns øyne. Følgelig prøver terapeuten bevisst å ikke dømme eller evaluere selv de minste manifestasjonene av barnets oppførsel (for eksempel tegninger, bygging med blokker, sandscener) og jobber iherdig for å prøve å forstå det interne referansesystemet til hvert barn i gruppen ( Landreth, Sweeney, 1997). Dersom terapeuten er i stand til å etablere personlig kontakt med barnet, må barnets fenomenverden være et referansepunkt for å bli forstått. Barn bør ikke forventes å oppfylle forhåndsbestemte kriterier eller passe inn i forhåndsbestemte kategorier (Landreth, 1991) Den tredje hovedkonstruksjonen av barnesentrert personlighetsstrukturteori er selvet. Det er et distinkt aspekt ved det fenomenale feltet som vokser ut av «barnets evaluerende samhandling med andre» (Rogers, 1951, s. 498). Andres oppfatning av barnets emosjonelle og atferdsmessige aktivitet og deres tilsvarende reaksjoner fører til dannelsen av selvkonseptet. Selvet er formulert som "et organisert bilde som eksisterer i sinnet som en figur ... eller bakgrunn ..., seg selv og selv-i-relasjoner ..., sammen med positive eller negative verdier som er forbundet med visse kvaliteter og relasjoner oppfattet som eksisterende i fortid, nåtid eller fremtid" (s. 501). I følge Rogers (1951) har selv spedbarn en prosess med "direkte evaluering på nivået.