En gutt på rundt 10 vandret langs kanten av plenen på jakt etter noe viktig. Det var ikke bare en ting, men menneskehetens frelse - en grønn pinne. Hvis du finner henne, vil hver person i verden være lykkelig for alltid. "Lykke for alle, gratis, og la ingen gå fornærmet" - selvfølgelig, ikke bokstavelig, men det var det helten vår trodde, men han vokste opp og glemte selvfølgelig barndommens fantasier. Hvorfor skulle han ønske å gjøre noen glade? Selv har han allerede blitt helt etablert, og det er nok foreløpig. Det er berømmelse, rikdom, en stor familie. Da han var førti, hadde L.N Tolstoy oppnådd alt som den gjennomsnittlige personen kunne drømme om, men en dag skjedde noe, og Lev Nikolayevichs ideer om livet endret seg mye... Kolya ble igjen dekket. Hele kroppen var febrilsk, hjertet banket, det var ikke nok pust. Døden kom nærmere og nærmere, den klemte Kolyas bryst, og lot ham ikke puste. Ved hjørnet av bevisstheten hans forsto Kolya at det bare var nok et panikkanfall, og alle sa at, sier de, du vil ikke dø av dette. Og generelt er dette bare et symptom, og du trenger å finne meningen, årsaken og motta en slags individuell melding fra deg selv. Psykoterapeuter foreslo at Kolya snakket med en tom stol og reduserer betydningen av panikk, pust og. bytte oppmerksomhet under et angrep. Kardiologer gjennomførte undersøkelser og rapporterte at han var frisk. De som var nær ham ba Kolya om å ta seg sammen og slutte å være en tulling. Tross alt har han alt for et godt liv, lev og vær lykkelig Men alt dette hjalp ikke Kolya. Om natten ble han stående alene med denne altoppslukende gruen, som ikke tillot ham å sove, ligge rolig i sengen eller puste. Hvis Kolya i løpet av dagen fortsatt kunne tenke rolig på døden, ja, det vil komme til alle. Og at han er redd for det ukjente, for å forsvinne. Og dette lar ham ikke leve fullt ut, hans eneste ønske er å fryse, å gjemme seg et sted, at døden ikke fant ham. Men hun kommer nesten hver kveld, og det er ingen flukt. Bare et stort svart tomrom uten noe å stole på. Og dette var ikke lenger den typen frykt man kan snakke om. Det var redselen for umiddelbar ødeleggelse, frykt på dyrenivå. Kolya døde om natten og ved daggry var han verken levende eller død. Blek og svak gjorde han seg klar til jobb og tenkte at han ikke kom til å holde ut lenge slik. Han var klar til å ta medisiner, han prøvde det, men kroppen hans nektet å ta imot slik hjelp. Kolya kastet opp, hadde vill hodepine og så dobbelt. Han prøvde å holde ut, men på et tidspunkt skjønte han at hvis det før bare var panikk, skjedde det nå mot en slik bakgrunn, og dette forverret tilstanden hans enda mer. En dag, etter et nytt angrep, bestemte Kolya seg for å komme til enighet med det. Hvis han er bestemt til å dø en natt, så får det være, for han har ikke lenger krefter til å kjempe. Og for første gang ventet Kolya ikke bare på daggry, men sovnet dypt og godt. Og han hadde en drøm. Det var sommer, han sto foran et vakkert hvitt herskapshus og en hvithodet gutt rakte ham en grønn pinne. Kolya våknet frisk og uthvilt. Selvfølgelig husket han denne historien om Lev Nikolajevitsjs barndomsforskning og Arzamas-grusomheten som han opplevde i midtlivskrisen døden, ødeleggelsen av alt. Hvorfor livet? Dø? drepe deg selv nå? Jeg er redd for å leve, da? For hva? For å dø forlot jeg ikke denne sirkelen, jeg ble alene, med meg selv "I det minste forstår noen meg..." tenkte Kolya. Og på en merkelig måte ble det lettere. Han husket også den legen som så sympatisk på ham og overtalte ham til å fortsette å ta antidepressiva. Det er folk som har opplevd dette selv, som Lev Nikolaevich. Eller leger som bryr seg om hva som skjer med en person, tross alt, har en person råd til å være svak? Slutt å spille rollen som helten som kan gjøre hva som helst. Men dette er ikke lett å gjøre når du hører fra barndommen: - slutt å sutre, hva gjør du, jente Hvorfor er sutring så ille? Vise at du ikke orker, be om hjelp, om støtte? Ikke behov for råd, bare vær.