De ba meg nylig skrive om Introjects, og jeg tenkte at hvis jeg skriver om introjeksjon, er det umulig å ikke nevne identifikasjon – dette er to veldig nære prosesser. Dette er noe du må jobbe med ofte og mye for å skille ditt eget fra andres) Fordi introjeksjon ikke alltid er dårlig, og det er dette vi lærer i oppveksten i vårt familiesystem og i samfunnet, fordi vi ikke lever adskilt fra ham. Et barn er født for sårbart og utilpasset til livet, og i prosessen med oppdragelse og sosialisering lærer barnet mange budskap. Metaforisk kan dette sammenlignes med å spise grøt. Mamma gir ham en slags grøt: - Anstendige jenter oppfører seg for eksempel ikke slik) Baby, han svelger grøten, og den blir en del av hans introjektive base. Nå når hun ser på seg selv eller andre anstendig uanstendige jenter i visse situasjoner, ser hun "gjennom morens øyne" og tenker at dette må være så uanstendig!) Eller dette: - Var det i det hele tatt mulig? :-) Introjeksjon er en mekanisme der en person slipper inn visse ideer, holdninger, tro osv. fra en annen person uten å fordøye informasjonen. F. Perls Problemet med introjeksjon er ikke bare at vi internaliserer visse holdninger og bruker dem ubevisst, uten å "tygge" dem ordentlig, uten analyse, tvil og refleksjon, men også at det brukes på ulike kontekster uten analyse kringkaste at svakhet er en dårlig kvalitet, vokser en person opp med et kompleks av Allmakt og skam for noen av hans feil eller manglende evne til å takle noe, noe som gjør livet hans veldig vanskelig, og alle foretak fordi de er fulle av feil kringkaste at Vi levde hele livet, baby, på grunn av deg. Babyen tror at hun er årsaken til all plagene som skjedde i familien hennes, og det er hun som har skylden for fødselen hennes, ellers ville alle vært glade. Han er fryktelig redd for barn i livet sitt Eller for eksempel at skilsmisse er veldig ille, man må bo sammen for enhver pris osv. Og så må du ta ut disse "introjektene" og tygge dem. Hvem sin skam, hvem trenger det, hvorfor ikke? Etc. Spørsmålet er ikke å kaste det eller spytte det ut, som tenåringer gjør med den samme grøten som de svelget med så stor glede) Og så spytter de det ut på foreldrene og sier, alt passer ikke meg, det er utdatert :- ) Men spørsmålet er å relatere det til konteksten til den nåværende virkeligheten og situasjonen og gi det din egen mening, forsiktig "tygge" det, med andre ord, eller hvis det ikke passer i det hele tatt, overlate det til forfedrene, systemet, guruen osv. og utvikle din egen Det mest ubehagelige fenomenet er introjektive låser, når ett introjekt motsier betydningen av et annet og en person i en vanskelig situasjon bokstavelig talt sitter fast på grunn av inkonsekvensen i holdninger. Han kan ikke forstå om dette er hans ønske eller ikke? Trenger han det til noe eller trenger samfunnet det? Det er her han trekkes i motsatte retninger, og i clinchen kan han vanligvis ikke rokke seg. Identifikasjon er en prosess som er noe forskjellig fra introjeksjon, men på noen måter lik. Dette er en ubevisst kopiering, husk hvordan moren din rynket pannen og satte leppene sammen, hevet øyenbrynene og hva sa hun? Prøv nå å huske når du gjør det samme med det samme ansiktsuttrykket? En person identifiseres med oppførselen til noen som står ham nær, selv om han led nok av denne oppførselen på en gang. Så hvis faren var en eksplosiv person og ganske uhemmet og aggressiv, blir barnet, mot hans vilje, over tid identifisert med den interne aggressoren. Han angriper seg selv innvendig og kan ikke engang motstå denne stemmen. Temaet identifikasjon ble praktisk talt ikke utviklet i gestaltterapi, det ble en gang utviklet av Anna Freud. Og dette emnet er verdig oppmerksomhet, fordi stemmene til våre kjære, uansett hva de måtte være, da blir våre indre. Og de høres noen ganger ut som skamfulle, anklagende, skremmende, der det ikke en gang er forutsetninger for dette, og dermed stopper våre noen