Fra forfatteren: Kapittel 1 fra boken «Dialog i stillhet» Hei, kjære leser! Mest sannsynlig har vi aldri møtt hverandre, og mest sannsynlig vil vi aldri se hverandre personlig. Men jeg vil fortelle deg mye og derfor må jeg åpne min sjel for deg, sammen med synder og smerte, innsikt og kjærlighet, for å føle meg berettiget til å gi deg råd. Din rett, min venn, er å godta dem eller avvise dem, samtykke eller bestride. Jeg snakker ikke til deg fordi du er forpliktet til å lytte, men fordi jeg ikke kan tie lenger. Himmelske krefter, velsigne! Fyll meg med besluttsomheten til å gjenkjenne og beseire den demoniske fristelsen i meg selv... Jeg har blitt kjent med tyveriets synd i all dens fylde. Det første bekjentskapet skjedde da jeg uventet og nådeløst ble ranet. Jeg husker hvordan jeg da opplevde en veldig sterk følelse av håpløshet og maktesløshet, som overveldet meg med fortvilelse og ukontrollerbart sinne som ikke gikk noen vei. Nøyaktig til INGENSTED! Jeg så ikke tyven, jeg fanget ikke hånden hans, men hans kalde energi brente min sjel - og jeg husker dette veldig lenge. Selv om beklagelsen over å miste noe verdifullt gikk veldig fort. Skjedde noe lignende deg? Da er du enig i at selve det stjålne ikke er årsaken til sorgen du opplever. Over tid glemmer vi nøyaktig hva som ble stjålet fra oss, siden det ikke var vårt. Det kom og gikk. Men følelser av smerte, harme, fortvilelse er eiendom som kommer fra oss, skapt av oss. Dette er en del av oss selv, og vi kan ikke skille oss av med det på lenge, som om vi er redde for å slippe det til et fremmed land. Svært levende opplevelser er nesten alltid ledsaget av passivitet, sjokklammelse. Bare smerte. Ditt eget tyveri gir en helt annen opplevelse. Og til min skam opplevde jeg også dette. Det er veldig få følelser, det er rett og slett ikke tid til dem, rent adrenalin i spenning. Kraftig adrenalin som kan slå av alle andre sanser. Men hvilke sofistikerte handlinger! Kanskje dette er kjent for deg også? Noen ganger, med nålene av frykt og rask hjerterytme, slår sjelen vår på enheten for bevissthet om hva som skjer. Stoppe! Det er synd! Men hvor er det? Hjernen vår utfører en slik ego-dans at vi i de fleste tilfeller ikke engang kan huske hvordan alt skjedde, som om det var i en drøm. De sov virkelig! Da finner vi kanskje resultatet latterlig dumt. Noen ganger føler vi skam. Denne tingen kommer og går. Noen ganger glemmer vi den fem minutter etter at den er stjålet og bruker den aldri. Dette betyr igjen at hovedsaken i tyveri ikke er tingen, men selve prosessen! Trangen til å stjele er ikke avhengig av behovet for å ha noe. En person stjeler ikke fordi han ikke har noe å spise, men fordi han vil stjele. Derfor går ikke alle sultne for å stjele, og ikke alle tyver sulter! Etter å ha innsett dette, dvs. Etter å ha forstått meg selv så godt jeg kunne, innså jeg at synden ved tyveri er en av måtene for en eksplosjon av følelser, en krok som Fristeren klamrer seg til oss med. Nok en åndsprøve. Tyveri er en fristelse som kan og må motstås! Bli klar over selve tanken på det kommende tyveriet i den første fasen! Innse at du strekker deg ned i lommen på din egen skjebne! Forstå så tidlig som mulig at vi i hvert øyeblikk av livet vårt står overfor å velge en fremtidig vei. Hver handling er en gaffel i veien! I hvilken retning og med hvilken byrde på vår sjel er vårt neste skritt? Det tar ikke år før fristelsen viker og hevnen slipper taket – ett øyeblikk er nok. Dette er en åpenbaring! Og jeg er glad dette skjedde med meg. Jeg så synden i meg selv, og beholdt i hukommelsen hele det akutte i mine opplevelser. Nå kunne jeg la det gå som unødvendig, fordi... Vi kan enkelt huske endelig realiserte sensasjoner fra hukommelsen uten å lage hele forestillingen på nytt. Holde synden i sjakk med minner alene. Jeg syntes synd på tyven som ranet meg. Han er fortsatt betatt av denne forferdelige kløen. Han er ikke fri! Han er syk med dyp nevrose. Når vil han tenke på kreativitet hvis alle tankene og følelsene hans er vevd inn i nettet av demoniske fristelser?! Jeg synes synd på ham. Det er alt. Ikke mer sinne. Dermed frigjorde jeg energi og fikk rett!