I dag vil jeg dele mine tanker om et tema som er relevant for mange (som praksis har vist): hva er viktigere - kvaliteten eller mengden av tiden som brukes med kjære? Ideen til å skrive om dette kom i dag da vi lekte med vår yngste sønn. Under treningen min de foregående 5 dagene så vi ikke hverandre fra kl. gjøre mye sammen - og rulle rundt i bladene på tur, og leke med deig, og leke med diverse leker, og ligge side om side, og dra på besøk... Og i alle disse prosessene var vi dypt og virkelig SAMMEN. For alle våre aktiviteter i dag kom ikke fra tvungen nødvendighet eller det som er "riktig" - men fra dypet av vår sjel og oppriktige ønske. Men er dette alltid tilfelle? Ofte svarer foreldre, som henvender seg til en psykolog om visse problemer hos seg selv, i parforhold eller hos barna sine, på tilbudet om å ta vare på seg selv og forstå seg selv: «Men jeg har ikke tid til meg selv, og all tiden brukes! på kjære!!!” Men ved å ta hensyn til vanskelighetene de kom med, blir det klart at tiden de visstnok bruker på forhold av en eller annen grunn faktisk ikke gir resultater når jeg gjennomfører opplæring for barn (jeg liker å jobbe med voksne mye mer, men på turer jobber jeg fortsatt noen ganger med barn) - Jeg stiller barna ett enkelt spørsmål. Det høres slik ut: "Hva synes du er bedre - hvis mamma tilbringer hele dagen med deg, men bare sånn, eller 15 minutter om dagen, men på ekte?" I hele min praksis (og jeg har holdt et slikt kurs for barn i mer enn 10 år), har ikke et eneste barn noen gang spurt: "Hva er det egentlig?" og svarte ikke: "Hele dagen bare sånn." Ingen!!! Samtidig er spørsmålet: "Hva er det egentlig?" regelmessig spurt av foreldrene selv. Og det er de som oppriktig tror at ved å bite tennene sammen og legge livet for føttene til sine barn/ektefeller/egne foreldre eller noen andre; ved å neglisjere deres behov for å tilfredsstille deres og gjøre mye godt (og ofte uoppfordret) for dem, vil de få nære relasjoner av høy kvalitet som et resultat. Men ser deres kjære dem ved siden av seg? Dem, ekte, med sine virkelige følelser, oppriktige og åpne, noen ganger sårbare? Og, ærlig talt, ser disse menneskene sine kjære med sine virkelige følelser og behov foran seg i en slik situasjon? Eller er det ikke plass igjen for ekte relasjoner bak den enorme mengden «slik skal det være», «slik vil folk godkjenne», «slik blir det» og «slik blir det riktig» ? Mer sannsynlig, den andre. En sliten og stresset mor som fortsetter å hardnakket å ofre seg selv "for skyld" vil neppe være i stand til å gi barnet akkurat det det trenger mest - aksept og ubetinget kjærlighet, empati og evnen til å være sammen med ham under noen av hans forhold , samt et sunt forbilde . Og så vil utallige leker, krus, spill og til og med tid tilbrakt sammen, som kommer fra hodet, og ikke fra hjertet, mest sannsynlig ikke være i stand til å lukke den gapende tomheten inne, på stedet som det skulle ha vært varme fra det virkelige (selv om det er langt fra ideelt) forholdet mellom de to virkelige menneskene. For at det skal ordne seg på ordentlig, er det først og fremst viktig å snu seg for å møte seg selv og spørre og forstå: hva er jeg, den virkelige? Noe som ofte ikke er lett. For det første er det også viktig å ta vare på tilstanden din - du kan kalle det helsetilstanden din på de fysiske, emosjonelle, intellektuelle og åndelige sfærene. For bare en fylt kanne kan gi drikke til tørste kjære. Når jeg selv er tom - ved siden av meg selv hele døgnet, føler mine kjære bare tomhet... Til slutt vil jeg minne deg på den kjente frasen om flyvertinner fra et fly, som ofte nevnes som et eksempel i slike tilfeller. Tidligere, i en tid da jeg var en «høy helt», ga disse ordene meg den dypeste motstand. Nå for meg selv vet jeg nøyaktig hvorfor det er slik - og ikke bare i!!!