Fra forfatteren: Om menneskelige ressurser og den eldste metoden for helbredelse Dette gjelder ikke bare fengsel, men også enhver annen ekstrem situasjon som ingen er immun fra: en naturkatastrofe , en krigssone, en katastrofe. Selv om vi er sikre på at disse problemene ikke vil påvirke vår generasjon, var de menneskene som allerede har blitt rammet like sikre på dette. En av mine bekjente tilbrakte mange år "på steder som ikke er så fjerne." Jeg siterer tankene hans med mine egne ord: Når jeg pleide å høre historier om hvor magre en fanges rasjoner var, ble jeg alltid overrasket over at folk generelt var i stand til å overleve og opprettholde vitalitet med svært begrenset ernæring. Erfaringen fra andre viser imidlertid at mange ikke bare overlever, men også jobber aktivt. Og samtidig blir de mindre syke enn i naturen. En viss motsetning om dette faktum har festet seg i hodet mitt siden. Hvordan kan dette i det hele tatt være da jeg kom dit, viste det seg virkelig at maten var ganske mager. Fanger får åpenbart ikke alle standardene for kalorier og næringsstoffer som vi studerer ved medisinske universiteter. Og det de får i fengselsmat er tydeligvis ikke nok til å opprettholde kroppens vitale funksjoner, sett fra moderne vitenskaps synspunkt, men som du kan se, etter å ha tilbrakt mye tid der, er jeg i live, sprek og I følge min teori gjennomgår kroppen en alvorlig omstrukturering, og befinner seg i forhold med begrenset ernæring. Til å begynne med føler du mangel på ernæring og en generelt deprimert tilstand, av mange grunner. (I psykologi og de eldste åndelige praksiser brukes matrestriksjoner også for åndelig forbedring) Men så, etter å ha gått gjennom en fornyelseskrise, slår kroppen på visse skjulte reserver og begynner å bruke de magre stoffene som tilføres mye mer effektivt . Og en "andre vind" åpner seg. Og så, i en ny tilstand, er en betydelig mindre mengde mat nok for deg til å opprettholde normale livsfunksjoner I perioder med krise og perestroika kan det noen ganger være svært vanskelig og fortvilelse kan ta over en person. Det er veldig vanskelig, noen mennesker går i stykker som fyrstikker i kulden. Det som hjelper er ikke troen på at frigjøring kommer snart eller en uventet frelse. Håpet om en mirakuløs utfrielse fra vanskelige omstendigheter kommer bare i veien. Det hjelper å tro at andre mennesker allerede har gått denne veien før og å tro at menneskekroppen er i stand til å restrukturere seg selv. Jeg husker historier fra ulike livssfærer: fortellinger om fanger, liv til asketer, minner om politiske fanger og historier fra munkenes liv. Alle disse menneskene levde i lang tid under frivillige og tvungne restriksjoner. Samtidig, merkelig nok, jobbet disse menneskene hardt fysisk og følte en mye større livsfylde enn mange av dem som lever i relativ velstand artikkel på LiveJournal-bloggen min