I sommer ferierte jeg og vennene mine ved bredden av en skogsinnsjø. Ferien ble en suksess. De vakreste stedene i Khakassia gledet sjelen og kroppen. Vi svømte mye, sang morsomme studentsanger rundt bålet og spiste deilig aromatisk kebab. Men som vanlig tar alle gode ting en slutt veldig raskt og en uke med bekymringsløs avslapping har gått ubemerket hen. Ektemennene våre begynte å gjøre seg klare for hjemreisen, kalt hjemreisen, og vi kvinner ønsket virkelig ikke å forlate en slik skjønnhet, spesielt siden ferien vår så vidt begynte. Etter å ha diskutert ideen med mennene: å fortsette resten, og etter å ha fått et positivt resultat fra våre andre halvdeler, bodde min venn og jeg i flere dager for å bo i et telt ved bredden av en pittoresk skogsinnsjø. Ektemennene våre dro hjem, og vi nøt trygt jomfrudommen i naturen rundt. På en lys dag boltret vi oss som barn på den grønne plenen, klatret i hvitstammede bjørker og hoppet fra en svimlende strikk ut i det blå vannet i innsjøen. Vi svømte hardt og solte oss under den varme julisolen. Kvelden kom ubemerket. Friskhet og skogkjølighet kom fra innsjøen. Uten å tenke to ganger, bygde vennen min og jeg et stort «pioner»-bål, satt komfortabelt i stoler ved bålet og likte å drikke te med melk, duftende fra whitehead, som i barndommen, og slukte rosenrøde boller med valmuefrø på begge kinn. Å, så fantastisk vi tilbrakte denne dagen! Hvor mange positive følelser vi mottok fra naturen. Og da det ble helt mørkt, utslitt av fysisk og følelsesmessig overbelastning, men med en følelse av prestasjon, la vi oss i teltet. Etter å ha klatret sakte ned i soveposene våre, etter en "hard, hard" dag, forberedte vi oss på å se magiske drømmer. Plutselig var det noe som knirket kraftig, klirret og falt av all kraft ved siden av teltet. Venninnen min skrek av frykt så mye at trommehinnene i ørene hennes nesten sprakk. Hun holdt smertefullt fast i skulderen min med hendene, uten å forstå noe av frykt, hylte hun i øret mitt i flere minutter. Ufrivillig måtte jeg få venninnen min til fornuft. Jeg klemte henne smertefullt i kinnet, slo på lommelykten og sendte en lysstråle rett inn i øynene hennes. Min venns ansikt, forvrengt av ukjent frykt, virket ukjent for meg. "Hvor mye frykt kan skjemme en person..." tenkte jeg. Hele kroppen hennes skalv, og øynene hennes uttrykte dyrefrykt. Et kort øyeblikk syntes jeg synd på denne kvinnen. Jeg kastet bort den destruktive medlidenheten og skrudde lommelykten av og på tre ganger. Litt etter litt begynte venninnen min å komme til fornuft. Mens hun var i teltet, sittende i en sovepose og sutret lavt, nektet hun absolutt å sove. Etter en times beroligende samtaler klarte jeg å dra venninnen min utenfor teltet for å se hva som kunne skremme henne så mye. Det viste seg at alt var banalt enkelt. Vindkast slapp stolen hennes, som sto to meter fra teltet. Og i nattens stillhet, når vår tenkning er begrenset til teltets begrensninger, forvrenger hjernen den virkelige verden til det ugjenkjennelige. Han tegner i hodet forferdelige monstre og monstre, angriper alltid og river menneskekjøtt i stykker, og spruter blod. Forvrengt bevissthet danner vedvarende ekstrem, ukontrollerbar frykt, som ødelegger menneskelig psykosomatikk på cellenivå. En venn fortalte meg dette skumle bildet i morges. Med soloppgangen lyste hele rommet rundt oss igjen opp med de fargerike fargene i den naturlige paletten. Duggen på gresset og bladene på trærne glødet som diamanter. Den skarlagenrøde daggry gledet hjertet. Morgenkjøligheten begeistret den nakne kroppen og fylte den med en tørst etter livet. Jeg ville hoppe, løpe, svømme, le og rett og slett nyte livet. Vennen min krøp på en måte ut av teltet. Naturens skjønnhet gledet henne ikke. Utmattet av sin innbilte frykt var hun sløv og kjedelig. Innhyllet i en varm kappe satt hun taus i den skjebnesvangre stolen som hadde skremt henne så mye den natten og drakk morgenkaffen. Den kvelden opplevde hun et stort følelsesmessig sjokk. Halvparten av den fantastiske dagen gikk med til å gjenopprette min mentale og fysiske styrke..