Fra forfatteren: Primærkilde Det var en gang en robot Yan. Det ble opprettet for lenge siden for å tjene mennesker. Og han gjorde jobben sin perfekt. I mange år arbeidet han trofast og hengiven til fordel for menneskeheten. Han visste hvordan han skulle gjøre beregninger, vaske huset, føre en samtale og mye mer. Om natten slo de ham av og satte ham i et hjørne. I mørket sto han stille til morgenen kom, slik at han kunne komme tilbake til tingene han trengte å gjøre. Viseren på natteklokken tikket stille, og teller ned minuttene i livet hans, et så umerkelig og ubetydelig liv. Og hvis det tok slutt, ville universet ikke engang merke det, og ingen ville ha mistet mye. Bare tenk, et stykke jern har forsvunnet. Denne kan lages igjen, den kan til og med gjøres mye bedre. Dette er hva roboten tenkte om seg selv før den ble slått av. Og hver gang kan være den siste Han var en av millioner som ham. Det var til og med roboter hundre ganger bedre enn ham, nye som var raske, funksjonelle og vakre. De passer så harmonisk inn i interiøret i hus og i folks liv. Folk ville ta vare på slike roboter, de var stolte av robotene sine, og viste dem til venner, men Ian gikk aldri lenger enn til hagen sin, fordi han var rusten og knirkete. Hans falmende krystallpupiller så med likegyldighet, og kanskje tristhet, på regndråpene på vinduene, på de støyende, rampete barna som lanserte båter i bekkene, på regnbuen og sollyset som trengte inn i huset fleksibel. Dagene fulgte hverandre, men rutinen og den endeløse kalde tomheten og meningsløsheten i det som skjedde forble inne i roboten. Og de var som en mørk avgrunn, et intet som man kunne forsvinne så lett i, og nesten ingen ville stoppe ham. Hvordan er det å være en som ikke har noe liv i seg? Visste menneskene rundt deg om dette? .. “Hva er livet? Hvorfor ble jeg skapt som en robot, og ikke som et menneske eller en fugl?» – tenkte Ian. «Ja, ja, jeg vil være en fugl. Jeg så dem leke ved daggry og bygge reir og fly bort et sted langt unna, til andre land. Jeg så dem bade i fuktige løv og muntert riste duggdråper fra fjærene. De kan sitte på tretoppene og se den stigende solen, de kan reise seg for å høre stillheten på himmelen og møte den lekende kloke vinden. Jeg vet at dette er deres styrke. Fugler er ett med vinden, ånder, de trenger hverandre... Men jeg har ingen sjel.» – Roboten var stille og feide gulvet. Disse tankene og denne endeløse kalde tomheten absorberte ham. Dag etter dag la han merke til hvor klønete og avfeldig han ble. Krystallpupillene hans ble grumsete, mekanismene beveget seg verre og verre, til han til slutt en dag ble slått på, men han kunne ikke bevege seg. Tross alt har han tjent folk godt i så mange år. Utløpsdatoen var utløpt, og det var mulig å sette en selvsikker slutt på denne historien ved å følge lastebilen med søppelet som gikk til søppelfyllingen. Men noen ganger i livet hender det at historien tar en merkelig og veldig uventet vending statistikken, akkurat den rutinen, som vi alle er så vant til. Noen ganger, ved en fantastisk sjanse eller avgjørelse ovenfra, kan omstendighetene vise seg så uforutsigbart. Og, sannsynligvis, i dette er det noe spesielt og viktig for noen andre enn oss. Og alt kan skje. Lastebilen ristet og spratt på humper. Etter å ha nærmet seg søppelfyllingen, rygget sjåføren, snudde og dumpet det illeluktende innholdet, og la til den enorme haugen med søppel og avfall, en svart flokk som fylte himmelen begynte å skrike og blafre febrilsk med vingene. , som om noe utenkelig hadde skjedd Sammen med Vår robot falt også ut som søppel. Den var dekket av skitt, og de glemte å slå den av. Det vil si at de glemte å trykke på den samme knappen for siste gang. Derfor observerte roboten alt som skjedde med den på denne reisen til deponiet. Han kunne ikke bevege seg, men likevel som før kunne han se og høre hva som skjedde rundt ham. Han falt godt fordi han kunne se på himmelen. Å, for en fantastisk himmel det var! Kan en kunstner formidle…»