Å slå opp med personen du elsket eller var forelsket i er en smertefull prosess. Det er ikke lett å bryte opp, men når du bryter opp, forstår du at det verste er det som skjer videre. Denne tilstanden er veldig lik abstinenssymptomene til en person som har sluttet å bruke narkotika - depresjon, skyldfølelse, selvmedlidenhet, angst, frykt, sinne, fortvilelse og tvangstanker - "Jeg gjorde/gjorde noe galt... jeg burde ha gitt etter/insisterte ... Alt kunne vært annerledes... Hva om vi fortsatt har en sjanse..." osv. til det uendelige. En person mister roen, kan ikke sove normalt, kan ikke spise (han går sulten eller overspiser), kan ikke konsentrere seg, ser ikke noe eller noen rundt seg, oppfører seg som en zombie På Internett kan du finne mye materiale som er viet til å komme seg ut av denne staten. Mange av disse tipsene og instruksjonene er virkelig praktiske og nyttige. En streng implementering av slike anbefalinger kan faktisk lindre tilstanden og bidra til å overvinne krisen. Men noe går ikke opp. Noen eller noe hindrer deg hele tiden i å følge fornuftens stemme. Det føles som om hele verden er imot det og planlegger, og tvinger en person til å leve i fortiden og fortsette å lide. La oss prøve å finne ut hvorfor dette kan skje og hva som kan gjøres Uavhengig av hvem som startet bruddet, forsvant personen som vi var veldig nære med en stund, og etterlot en tomhet i sjelen vår. Det ligner på hvordan folk føler seg når de mister en arm eller et ben. Du ser hvor en del av deg pleide å være, og du ser ikke noe der, du vil flytte et lem, men det er ingenting å flytte. En person fylte et bestemt sted i hjertet vårt, nå er det et smertefullt sår på dette stedet. Men spørsmålet er, hva var det før vi møtte han som vi nylig slo opp med? Var det noe der eller var det alltid tomhet der? Hva skjulte vi med vår kjære – ensomhet, litt frykt? Hva glemte vi da vi var sammen med ham – hvilke sorger og klager? Alt dette har nå kommet frem og påvirker oss med fornyet kraft. Hvis alt dette er slik, er det minst to løsninger - finn et nytt plaster eller protese for såret (en ny venn, en ny lidenskap) eller kurer det selv, dyrk nytt kjøtt i stedet for det gamle (veldig gamle) såret og fylle det med ditt blod, din mening og din sjel. Begge disse alternativene har sine positive og negative sider. Fordelen med den første måten (plaster eller protesealternativ) er at det er enklere. Ja, uansett hvor kynisk det høres ut, er det ikke vanskelig å finne en ny lidenskap. Dessuten, hvis du ikke gjør noe, etter en tid, vil lappen eller protesen finne deg av seg selv. Vi dekket den åndelige tomheten med vår kjære, men mest sannsynlig stengte han (hun) også en form for tomhet i sjelen hos oss. Det vil si at du var et plaster eller en protese for ham. Dere passet hverandre som en nøkkel til en lås, dere så ubevisst etter hverandre. En vakker dag fant dere hverandre og forente dere til en utfyllende helhet. Dere utfylte hverandre omtrent på samme måte som en kreps og en anemone. Krepsen gjemmer seg i et digert sjøanemoneskall, hvor det er plass til både ham og henne. Sjøanemonen lever av det den bærer i klørne – det er nok mat til to. Noe gikk galt og du brøt sammen, men foruten ham og henne var det millioner av låsemennesker og nøkkelpersoner, krepsefolk og sjøanemonefolk igjen på jorden. Og de leter også etter sin andre halvdel. Før eller senere vil du møte "din" person, og hvem vet, kanskje han vil passe deg mer enn den forrige. Det er sannheter og ulemper. Du kan bli avhengig av din kjære. Det er en frykt for å miste ham. Denne frykten skaper et ønske om å kontrollere den. Kontroll fører til motstand fra partneren din, spenning vokser mellom dere, frykt utvikler seg til vanvittig sjalusi og boom! Igjen, et smertefullt brudd og jakten på en ny protese. Og det er det beste scenarioet. Ofte lever folk slik med hverandre, enten går inn i en tilstand av kald krig eller setter inn tungt artilleri. Det hender at protesen av ulike årsaker slutter å virke og ikke lenger kan lukke hullet i sjelen helt. Så folk!