I langtidsterapi kommer det før eller siden et øyeblikk da portalen til helvete lukkes, indre demoner slutter å styre livet, og personen blir overrasket over å plutselig miste evnen til å gjøre alt mulig tull. Det er ikke lett å gjøre feil, nei - ingen er immun mot feil. Nemlig å bevisst gjøre slikt tull, ta slike valg, som senere vil få deg til å føle deg dårlig. Dette skjer med utviklingen av indre bevissthet og følsomhet for ens prosesser og som et resultat, med økt ansvar for seg selv, seg selv, sitt liv. Tross alt, hva skjedde før? På en eller annen måte levde en mann for seg selv, uten egentlig å tenke på hvordan. Jeg bare levde. Han elsket, han ønsket, han var trist, han led, han var trist, han var sint, han var glad. Gjorde forskjellige ting. Han adlød skrevne og uskrevne regler og vaner, handlet etter dannede mønstre, beveget seg langs opptråkkede skinner og programmer satt siden barndommen, uten å stille spørsmål ved eller analysere sine egne holdninger, meninger og verdier. Ubevisst, generelt sett, levde han. Hvordan det blir, og hvordan Gud legger det på din sjel. Det var omtrent det samme med handlinger og avgjørelser - du kunne alltid unnskylde deg selv at du bare var uheldig, eller skyve skylden over på noen andre, forsvare deg med aggresjon, fortrenge, devaluere, få offerets overbærenhet, rettferdiggjøre, hva som helst, rasjonalisere - i generelt, det var ingen alternativer å møte det var mye indre selv og konsekvensene av ens egne handlinger, for enhver smak. I psykologi, for å unngå giftig skam og skyld, er det vanlig å behandle visse ikke veldig ubehagelige handlinger fra ens fortid som noe som ikke er veldig bra, men uunngåelig og tvunget akseptabelt. Det er til og med et velkjent og ganske fungerende mantra - "Du handlet akkurat som du kunne ha handlet da, og ingenting annet." I terapien blir slike øyeblikk vurdert, oppfattet, sortert ut og blir en viktig opplevelse, med eller uten ytterligere konklusjoner, nye løsninger. Da, tidligere, var det slik, vi er ikke lenger i stand til å endre det, men nå har vi makten til å akseptere oss selv og fullt ut mestre opplevelsen vår, og dermed bli sterkere. Men hva nå, etter litt tid i terapi, etter å ha blitt helt kjent med deg selv? Her går en mann langs sitt eget livs vei. Hun går vakkert, tråkker forsiktig og bevisst. Velge veibeskrivelser og ruter. Rådfør deg med det indre kompasset og kartet over ens selv, prøver å ikke krenke den personlige strukturen, ikke skade seg selv. Man blir tross alt vant til gode ting så fort! Og denne nye følelsen av å forstå seg selv og vennskap med seg selv er uvurderlig! Og nå blir det stadig vanskeligere å følge andres ønsker og instruksjoner i stedet for dine egne. Hopp inn i forbipasserende biler og sus langs godt opptråkkede skinnescenarier uten å kunne gå av når som helst. Oftere og oftere vil jeg føle at det er godt inni meg. Og også - å styre ditt eget liv. Vi blir stadig flinkere til å unngå primitive forsvar, uten å gjemme oss bak skjermene av undertrykkelse og fornektelse. Og så kommer plutselig øyeblikket da det er en mulighet til å tråkke et sted sidelengs, ut på en glatt bakke. Å gjøre noe som en person allerede vet om - nei, det er ikke bra, det er ikke nødvendig å gå dit. Tross alt, hvis du tar et skritt, går til siden, vil du allerede vite sikkert at du gjorde det, valgte det bevisst. Det var du som gjorde det, og svaret er du. Han jukset, lurte, tok, slo, forhandlet med samvittigheten. Og selv om det bare er et skritt og umiddelbart tilbake, selv om en person ikke lar seg rive med og ikke sklir nedover en glatt bakke, men raskt kan gå tilbake til ruten sin - hvordan kan han fortsette å leve med denne opplevelsen? Hvordan? Lengre? Med dette? Bo? Tross alt vil du ikke lett kunne riste deg selv, gå tilbake til den brede veien, hoppe tilbake på den hvite hesten og skynde deg i skinnende rustning videre inn i den lyse fremtiden, som om ingenting hadde skjedd. Hvordan? Hva skal du da gjøre med denne kunnskapen om deg selv – når du kunne ha gjort noe annet, sett alternativene, visste hva som ikke var bra, hva som ikke var verdt det – men likevel gjorde det, ikke valgte noe annet? Slik